Det meste av ferdselen på Svalbards tundra vinterstid skjer på snøskuter og antallet leiedøgn for snøskutere har tredoblet seg de siste 20 årene. Svalbardreinen møter snøskutere oftere enn før, men har det noen konsekvenser for reinen? I dette prosjektet undersøkte vi de kortsiktige fysiologiske og atferdsmessige effektene av snøskutermøter, samt langsiktige unngåelseseffekter av områder rundt noen av de største snøskutertraseene rundt Longyearbyen.
Som en del av den langvarig fangst-gjenfangststudien i Colesdalen-Semmeldalen-Reindalen utstyrte vi voksne simler med GPS-halsbånd fra 2009–2025, hvor 98 individer (314 individ-år) oppfylte våre kriterier for å «bo nær snøskutertrase». I 2023 hadde 20 GPS-merkede individer fått operert inn loggere under huden som målte hjertefrekvens hvert 30. minutt. Vi gjennomførte en skremmestudie der vi kjørte en snøskuter med 40 km/t rett mot disse dyrene og målte fluktavstander, samt responsen i hjerterate, aktivitetsnivå og bevegelse.
I gjennomsnitt flyktet reinen når skuteren var på en avstand av 82 meter og løp eller gikk 165 meter før den igjen roet seg. Disse tallene er svært lik resultatene fra en studie gjennomført av Tyler i 1991 på umerkede individer. Vi tolker dette som at våre merka individer (som har vært utsatt for vår fangst gjennom flere år) er representative for alle rein.
Sammenlignet med basisverdier før skremming (38 hjerteslag per minutt) viste bare ett individ en signifikant økning i hjertefrekvens (en umiddelbar økning på 6 % som varte i 5 timer). Tre individer viste økte aktivitetsnivåer basert på en relativ indeks registrert i halsbåndene (22 % økning som varte i 9 timer). Forflytningsavstand viste den sterkeste responsen – halvparten av provokasjonene resulterte i en signifikant økning (57 % som varte i 7 timer) sammenlignet med forflytningsavstand før skremming på 131 meter per time.
Ved bruk av alle GPS-data fant vi at reinsdyrene unngikk områder opptil 50 meter fra traseene i mars og mai, men opptil 200 meter i april når trafikken er mer konstant mellom ukedager og helg. Det var ingen forskjell i unngåelse av traseene mellom den turistfrie COVID-vinteren 2020 og andre år, og kun svake effekter av påske og helger. Unngåelsesavstanden varierte mellom dalene, det var sterkest unngåelse av løypene i Semmeldalen (indre trase mot Barentsburg), nest sterkest i Colesdalen, og ubetydelig unnvikelse av traseen ut Gangdalen. Dette skyldes nok trafikkmengdeforskjeller, men selv om vi kontrollerte statistisk for effekten av høyde over havet, kan nok terrengformasjoner også spille inn. Det var en svak tendens til at bruken av områder nærmere 200 meter fra traseene økte snarere enn minket fra 2009 til 2025, som kan tyde på en svak tilvenningseffekt (habituering). En alternativ forklaring kan være at det har skjedd en betydelig bestandsvekst i denne perioden. Økt bestandsstørrelse og konkurranse om vinterbeitene kan bidra til at reinen må ta i bruk vinterbeiter i hele landskapet, også nær løyper.
Vi konkluderer med at forstyrrelser fra snøskutere har en målbar, men begrenset effekt på svalbardreinen. Det ble ikke funnet redusert reproduksjon hos simler som har leveområder nær løypene og reinsdyrbestandene i overvåkingsområdene på Nordenskiöld Land er ca. tredoblet siden tellingene startet i 1979. Skremmestudien vår viste at halvparten av dyrene hadde økte forflytningsavstander noen timer etter de ble forstyrret, men denne forflytningen skjedde rolig, med normale hjerterate og aktivitetsnivå. Slik skremming (kjøre rett mot dyret til det løper/går vekk) representerer ikke en vanlig form for skuter-rein interaksjon. Normal snøskutertrafikk på traseene hadde kun svak effekt, med en sone på 50 meter med sterk påvirkning som i perioden med mest trafikk utvidet seg til 200 meter. Våre funn, som samstemmer med studier utført før masseturismen på Svalbard, tyder på at effekten av snøskutere på energibudsjettet til svalbardrein er neglisjerbar sammenlignet med andre miljømessige stressfaktorer på denne tiden av året.