Prosjektet «SVALBARDREINEN – TIL HIMMELS ELLER PÅ TYNN IS?» fikk tildelt midler for å GPS-merke simler på tre lokaliteter langs vestkysten av Svalbard (Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra).
Målet med prosjektet er å gi forvaltningen innsikt i hvordan klima og samspillet mellom is på land og hav påvirker reinens kondisjon, habitatbruk og utvandring. Rapporten presenterer foreløpige resultater fra et fireårige fangst-gjenfangststudie av svalbardrein, som gjennomføres i bestandsovervåkingsområdene, langs vestkysten av Svalbard (Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra).
En har sammenlignet resultatene med liknende data fra overvåkingsområdene på Nordenskiöld Land (Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen). På Brøggerhalvøya har reinsdyrbestanden hatt en negativ bestandstrend siden 1990-tallet, trolig pga. stadig hyppigere vintre med regnvær og islagte beiter, mens på Nordenskiöld Land har bestandstrenden vært positiv.
Studien viser at de årlige hjemmeområdene (dvs. simlenes leveområder) for GPS-simlene er mindre langs kysten sammenliknet med Nordenskiöld Land. Mangelen på fjordis kombinert med landskapsbarrierer, som store isbreer og alpine fjell, begrenser simlenes mulighet til å vandre ut i vintre med dårlige beiteforhold på kysten. En slik mangel på spredningsmuligheter representerer en betydelig utfordring for reinsdyrbestander som er sterkt utsatt for vinterregn som fører til isdekte beiter, og som ikke har mulighet til å vandre ut slik reinsdyr på Nordenskiöld Land har.
Tidligere studier har vist at isdekte beiter fører til en rask respons hos reinsdyrene – de vandrer til andre områder for å finne tilgjengelig mat. Til sammenligning, rundt år 2000, da fjordis var vanlig vandret opptil 35 % av simene på Brøggerhalvøya til den nærliggende halvøya, Sarsøyra, mens ingen av de 72 GPS-merkede simlene beveget seg mellom Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra under prosjektperioden 2014-2017.
De siste årene har flere studier fra Svalbard dokumentert negativ påvirkning av regnfulle vintre på reinens kroppsmasse, som igjen påvirker overlevelse, reproduksjon og bestandsvekst. Samtidig viser også noen studier at reinen kan justere sin atferd, gjennom vandring, diett og habitatbruk, for delvis å motvirke de negative konsekvensene. Studien viser at reinsdyrene langs kysten beitet på tang og tare, forflyttet seg til høyereliggende områder og beveget seg over store områder innenfor halvøyene. Slike endringer i beitestrategier og habitatbruk kan bufre negative konsekvenser på kort sikt av de store klimaendringene som påvirker reinsdyrene.
Dersom isolasjonen av disse kystnære bestandene vedvarer, kan de bli mer utsatt for tap av genetisk mangfold som gjør små, isolerte bestander mindre robuste til å møte utfordringene fra de store endringene i vinterklimaet.