Norsk Polarinstitutt har fullført prosjektet «hvor mange reinsdyr – kvalitetssikring av metoder»
Målet med dette prosjektet var å kvalitetssikre feltmetoder for bestandsestimering av reinsdyr i forbindelse med jaktkvoter. Vi sammenliknet og evaluering fire ulike metoder – to fra luft (helikopter og drone) og to på bakken (totaltellinger og distansemetoden). Vi har belyst styrker og svakheter ved de ulike metodene ved å gjennomføre feltarbeid og evaluering av alle datakilder fra ett av jaktområdene for svalbardrein, nemlig Sassendalen. I dette området utførte vi egne tellinger med distansemetoden fra bakken, anvendte data fra Sysselmesterens helikoptertellinger og utføret drone fotografering i 2021. Vi anvendte også overvåkingsdata fra tellingene i Adventdalen som en referanse bestand. Vi undersøkte hvor godt data innhentet med de forskjellige feltmetoder, samsvarte med hverandre med tanke på; 1) antall reinsdyr fordelt på kjønn og aldersklasser, 2) oppdag barhet av reinsdyr og feilkilder, og 3) måleusikkerhet.
Vi fant at antallet reinsdyr talt fra helikopter er i samme størrelsesorden som antall talt fra bakken både med distansemetoden og med totaltellinger. Derimot bestemmer ikke helikoptertellingene strukturen i bestanden på samme måte som fra bakke. Telling fra bakken, som i Adventdalen, bestemmer andel av voksen dyr, årringer og kalver fordelt på kjønn. I telling fra helikopter er det ikke mulig å skille simle og ungdyr og dermed ikke bestandsstruktur. Ved å bruke drone flydde vi et utvalg av transekter i de samme områdene og vi klarte å bestemme tetthet av dyr ved å indentifisere reinsdyr på bakken, men det var ikke mulig å bestemme strukturen i bestanden annet enn bukk, kalv og voksent dyr (uten gevir). Det var også utfordrende å få nok areal dekket og bestanden i den utvalgte delen av Sassen dalen ble underestimert sammenliknet med bestanden målt fra bakken eller med helikopter.
I en vitenskapelig artikkel fra prosjektet konkluderte vi bl.a. med at helikoptertellingene estimerer totalt antall reinsdyr i en bestand, men mangler mål på bestandsstruktur og på måleusikkerhet. Dette vil kun være mulig å oppnå ved å identifisere dyrenes posisjon på bakken og finne et bedre mål på hvor stort areal som dekkes og hvordan skille kjønn og alder fra luft. Videre underestimerte dronetellingene bestanden og det vil kreves metodeutvikling for å kunne bruke denne metoden til bestandsestimering. Tellinger fra bakken skiller seg ut med at distansemetoden er tidligere kvalitetssikret (Le Moullec et al. 2017), den angir målefeil og korresponderer godt med totaltellinger som angir mål på bestandsstørrelse og struktur. Siden det er godt samsvar (dvs. høy korrelasjon) mellom tellingene i Adventdalen og alle de seks jaktområdene (Pedersen et al. 2014) og nå undersøkt i dette prosjektet med flere ulike metoder anbefaler vi at kvotesettingen baserer seg på bestandsstrukturen for Adventdalen som vil være representativt for jaktområdene som ligger i omkringliggende dalfører. Dersom forvaltningen ønsker å anvende tellinger fra helikopter til kvotesetting er det nødvendig å utvikle metoder som kan estimerer målefeil ved å hente inn informasjon om posisjon på talte reinsdyr og areal som dekkes av tellingene, samt så detaljert som mulig informasjon om bestandsstruktur fordelt på alder og kjønn (voksen, årring og kalv).