Svalbards miljøvernfond har støttet undersøkelser om forvaltning av svalbard røye
Miljø-DNA er en ny metode for overvåking av økosystemer der innsamling av prøver ikke er avhengig av langvarig innsats i felt. Levende organismer avgir stadig DNA til miljøet rundt seg i form av hud- og hårceller, spytt og avføring og lignende. Ved å filtrere vann gjennom et finmasket filter samles DNAet, og med genetiske analyser kan vi bestemme hvilke arter som finnes i en elv eller innsjø. Analyser av miljø-DNA kan derfor være en meget kostnadseffektiv, og i visse tilfeller en sikrere metode, for artsinventering og overvåkning, enn tradisjonelle feltmetoder.
Røye er den eneste ferskvannsfisken som lever og reproduserer på Svalbard. Forskriften om fiske etter røye på Svalbard er fastsatt av Sysselmannen og har til formål å sikre en forvaltning av røye som ivaretar bestandenes produksjonsevne og sammensetning, og samtidig sikrer fritidsfiske som en viktig friluftsaktivitet for både fastboende på Svalbard og tilreisende fiskere. Samtidig er det stilt krav til at den framtidige forvaltningen av Svalbardrøye skal være kunnskapsbasert og bestandsspesifikk.
Til tross for innføringen av denne forskriften i 2008 er det så langt gjennomført få undersøkelser av røyebestandene på Svalbard, da konvensjonelle undersøkelser både er tidkrevende og kostbare.
I dette prosjektet har vi undersøkt muligheten for å bruke miljø-DNA som et rimeligere og raskere verktøy for overvåking av røyebestander på Svalbard. Vi har benyttet elleve innsjøer på Bjørnøya for å sammenligne resultater fra prøvefiske med resultater fra miljø-DNA analyser. Resultatene våre viser at konsentrasjonen av miljø-DNA varierer både innen og mellom innsjøer og at flere prøver er nødvendig for å estimere DNA-konsentrasjonen av røye i en innsjø. Samsvaret med prøvefiske var ikke som forventet i denne studien, men garnfangstene var generelt lave og både garnfiske og miljø- DNA analyser viste relativt liten variasjon mellom innsjøene. De undersøkte innsjøene på Bjørnøya antas å ha ganske lik tetthet og dette kan ha bidratt til det endelige resultatet. Resultater fra andre studier viser at konsentrasjonen av miljø-DNA målt på denne måten reflekterer bestandsstørrelser av røye.
Miljø-DNA bør foreløpig sees på som en komplementær metode som er rimeligere og raskere enn konvensjonelle metoder og som dermed kan benyttes årlig for å oppdage trender i bestandsendringer på et tidligere tidspunkt. Vi anbefaler en videre oppfølging av miljø-DNA som metode for forvaltning av Svalbardrøye med prøvetaking innen og mellom sesonger for å se hvordan DNA-konsentrasjoner endrer seg over tid.