Per- og polyfluorerte alkyl¬forbindelser (PFAS) forurensning har blitt påvist ved brannøvingsfeltene og flyplassene til Longyearbyen og Ny-Ålesund. Pågående forskningsarbeid har vist omfattende spredning til
det akvatiske miljøet og opptak i akvatiske organismer. Mulige tiltak for å redusere miljørisiko og effekter på miljøet har vært begrenset til fysisk oppgraving og transport til deponier på fastlandet, med svært høye
kostnader. Dette har vært til hinder for gjennomføring av tiltak på andre områder enn ved den nedlagte gruve i Svea og brannøvingsfeltet i Longyearbyen.
Forskning i laboratoriet skala har vist av kull baserte materialer har muligheten til å binde PFAS forbindelser og dermed hindre spredning til miljøet. På Svalbard er kullstøv lett tilgjengelig i betydelige mengder.
Prosjektet har studert om det kullstøvet som er av naturlig opprinnelse egner seg til å stabilisere lettere PFAS forurensede masser på Svalbard og dermed kan egne seg til å redusere miljørisiko på en
kostnadseffektiv måte i store arealer som pr. i dag ikke er mulig å gjøre tiltak på.
Arbeidet har bestått i feltstudier der utlekking av PFAS fra forurensede masser ble målt og sammenholdt mot massenes innhold av organisk karbon. I tillegg ble PFAS konsentrasjon i utlekkingsvannet målt i laboratoriet etter tilsetning av kullstøv og biokull. Studiene baserer seg på stedegne masser og materialer i Ny-Ålesund og ved brannøvingsfeltet i Longyearbyen.
Studiene viser at innholdet av karbon i massene har en dominerende effekt på utlekkingen av PFAS. Naturlig organisk materialet fra toppsjiktet i tundraen har gode bindingsegenskapene. Naturlig kullstøv har
bare en begrenset positiv effekt for tunge PFAS forbindelser i sandige masser med lav naturlig karbon innhold.
Biokull som er produsert av organisk materiale og aktivert har meget høy effekt i sandige masser (4,5% TOC) ved tilsetting av 2% karbon. I tundra masser som har et høyt naturlig innhold av karbon (22% TOC)
førte tilførsel av 4% biokull til en nesten 90% reduksjon i utlekking for tyngre PFAS (>C7). Kullstøv har en begrenset effekt og reduserer spesielt de tyngre PFAS forbindelsene.
Basert på funnene i disse studiene kan tiltak mot lettere PFAS forurensede massene optimaliseres ved å redusere utlekking til det akvatiske miljøet ved tilsetting av aktiverte karbon materialer basert på biokull. Dette vil begrense miljørisikoen samtidig som inngripende tiltak som oppgraving og transport til fastlandsdeponier kan begrenses. Dette bidrar til bærekraftige tiltak i forhold til historisk forurensning.