Prosjekt:

Ringhorndalen – del 2

Opprinnelse og postglasial historie av en høy-arktisk oase – den første vellykkede koloniseringen av Svalbard etter siste istid?

 

Indre Wijdefjorden nasjonalpark har en særegen vegetasjon med flere sjeldne plantearter. Dette unike området ble først oppdaget for drøye 15 år siden, og siden har det blitt registrert en rekke nye forekomster av sjeldne arter eller nye arter for Svalbard i dette området, spesielt i Ringhorndalen og i nabodalen Flatøyrdalen.

 

Detaljer rundt dette er grundig rapportert og dokumentert i den første rapporten fra dette prosjektet (14/108), mens vi her kun rapporterer på de historiske analysene; både basert på historiske DNA prøver av en sedimentkjerne fra en innsjø, samt genetiske sammenligninger mellom et utvalg arter fra området og mulige kildeområder. Våre analyser viser at dette området ble kolonisert svært tidlig etter siste istid.

 

Sedimentkjernen undersøkt for historisk DNA viste seg å inneholde det eldste daterte fossile plantematerialet kjent fra Svalbard etter isen trakk seg tilbake. Plantesammensetningen av sedimentkjernen basert på analyser av historisk DNA støtter en mer varmekjær vegetasjon i første halvdel av Holocene.

 

Sekvensanalyser av de to varmekjære bakkestjerneartene i området, Erigeron uniflorus og E. eriocephalus har så langt ikke gitt nok sekvensvariasjon til å si noe om mulig kildeområde og innvandringsvei av disse artene, mens sekvensanalyse av blokkebær (Vaccinium uliginosum) avdekket en ny genetisk haplotype for Svalbard, som tidligere kun er registrert i populasjoner fra Grønland og Canada. Dette tyder på at forfedrene til dagens blokkebær i Ringhorndalen har kommet vestfra.