Passive prøvetakere krever ingen elektrisitet og gir et tidsintegrert bilde av konsentrasjonene av stoffene vi undersøker. Prøvetakingen i vann og luft ble gjennomført i 2015 og 2016.
Resultatene ble kombinert med prøver fra sediment og av Gammarus spp. for å vurdere konsentrasjoner i miljøet rundt Longyearbyen. PBDE-47 og -99, a- og ß-tetrabrometylcykloheksan (TBECH), syn- og anti-DP ble påvist i alle matriser og DP-ene ved høyere konsentrasjoner i luften enn rapportert fra andre fjerne arktiske områder.
Vannkonsentrasjonene av SDP var i prinsipp (gjennomsnitt: 2,6 pg/L) samme som for SPBDEer (gjennomsnitt: 2,9 pg/L). Summen av nBFR var 37 pg/L i vannprøvene. For noen forbindelser, spesielt de mest volatile og mindre molekylene, er langtransporte tilførsler sannsynligvis et viktigere bidrag enn lokale kilder. For andre forbindelser, f.eks. PBDEer, kan lokale kilder fortsatt spille viktig en rolle for tilførsel av miljøgifter til de nærmeste omgivelsene.
Denne studien er den første som prøvetar og analysere flere nBFRs og DPs i bentiske invertebrater fra Arktis. Mange av nBFRene og DPene ble funnet i sedimenter og i amfipodene, og vi anbefaler videre studier om dem og med fokus på konsentrasjoner over tid samt i andre arter for å bedre forstå hvor nBFR og DP finnes i miljøet på Svalbard og om det tas opp videre i næringskjeden her.