En tverrfaglig forskergruppe med utgangspunkt fra University of Groningen har nå levert en omfattende sluttrapport fra feltarbeid i kulturmiljøet London på Blomstrand sommeren 2014. Med kompetanse innen arkeologi, geologi og biologi var målsettingen å finne ut hva som var årsaken til at gruvedriften opphørte og hvilke påvirkninger på miljøet virksomheten har etterlatt seg.
De geologiske undersøkelsene konkluderte nå med at deler av marmoren fra Blomstrand hadde dårlig kvalitet og smuldret opp, men også at det er områder med marmor som kunne vært anvendt til bygningsmateriale. Vegetasjonsundersøkelsene dokumenterer frodige områder rundt noen av bygningene som kan være resultat av gjødsling fra dyr eller mennesker. Dykkere undersøkte i tillegg Peirsonhamna uten at det ble funnet annet en enkelte store metall objekter.
En del av prosjektet var også et omfattende arkiv og litteratursøk i Stor-Britannia. Gjennom det historiske materialet konkluderer prosjektleder Frigga Kruse nå at det var etterspørselen etter marmor som gjorde slutt på gruvedriften. Etterspørsel etter marmor var økende før første verdenskrig, men etter krigen opphørte etterspørselen. Britiske myndigheter måtte nå bruke ressurser på enkle og rimelige boliger fremfor praktbygg med marmor. Slutten på gruveeventyret sammenfaller derfor godt med den økonomiske utviklingen i Europa på den tiden. Myten om at det var kvaliteten på marmoren som gjorde slutt på driften står derfor for fall.
De forlatte bygningene på Blomstrand ble etter marmorutvinningen stående tomme. Den norske stat kjøpte i 1932 totalt 56 bygninger over hele Spitsbergen inkludert husene på Blomstrand fra NEC. Kjøpesummen var 100 000 kroner. På 1950 tallet ble mange av husene flyttet til Ny-Ålesund og i dag er flere av «London» husene restaurert av Kings Bay AS med støtte fra Svalbards miljøvernfond.
Mer informasjon i sluttrapport og enkel presentasjon fra prosjektet.