Prosjektet viser at sommerforekomsten av isbjørn på land har økt fra 1970/80-tallet fram til i dag på vestkysten av Spitsbergen og østkysten av Grønland. Dette har sammenfalt med reduksjon i havisens omfang og økning i lengden på den isfrie perioden. Andre årsaker, slik som forvaltningstiltak og atferdsmessige tilpasninger, kan også ha bidratt til utviklingen. Resultatene fra Nordenskiöldkysten, som var studielokaliteten med best datagrunnlag, viste at isbjørnene slår seg ned i fuglekoloniene og kan spise store mengder egg fra hvitkinngås, ærfugl og polarmåker. Isbjørnens eggplyndring er et eksempel på hvordan klimaendringer kan endre økosystemet i Arktis. Det blir en kaskade av effekter fra global oppvarming, via mindre sjøis i Arktis, dårligere tilgjengelighet av sel for isbjørn, og dårlig reproduksjon for fugler. Isbjørnene synes å ha tilpasset seg, og at de har framskyndet ankomstdato i fuglekolonien for å rekke rugetiden og få tilgang til flest mulig egg.
Studien viser at isbjørnen er i ferd med å få en økt betydning som eggpredator på bakkehekkende fugl, og det vil gi konsekvenser på bestandsutvikling til fuglene
Resultat av prosjektet er publisert i NINA-rapport 1163 og en vitenskaplig artikkel i tidsskriftet Frontiers in Ecology and Evolution. (Prop et.al 2015).