Kunnskapen om vandringsmønsteret til atlantisk laks under sjøoppholdet har vært svært mangelfull. Det gjelder også kunnskap om hvilke laksebestander som beskattes ved sjølaksefisket, og deriblant laks som har vært fanget i Isfjorden på Svalbard. Det har vært uvisst hvor laks som fanges ved Svalbard har sitt opphav, og om de er spesielt sårbare og om en derfor bør unnta bestanden for beskatning.
I prosjektet «Laksefiske i Isfjorden» er det derfor nå foretatt genetiske analyser av laks som ble fanget i kilenot i Isfjorden på Svalbard, og sammenholdt disse analysene mot en genetisk database, utviklet under prosjektet «Kolarctic salmon», som omfatter 183 elver i Nord-Norge og Russland. Ved hjelp av denne genetiske databasen har NINA nå dokumentert fra hvilke elver/områder laksen som fanges i Isfjorden stammer fra.
De genetiske analysene som inngår i dette studiet er av laks fanget i 2011 og 2013. Resultatene viser at alle laksene stammer fra nordlige lakseelver, lokalisert i området fra nordre deler av Troms og Vest-Finnmark og østover helt til Pechora, Russland. I materialet er det ikke laks med opprinnelse fra elver i Sør-Troms, Nordland, Midt- eller Sør-Norge, og NINA fant heller ikke rømt oppdrettslaks i materialet. Materialet er imidlertid sparsomt, dvs. består kun av 25 lakser fanget over to år. Resultatene gir likevel en indikasjon på at de nordlige laksestammene benytter havområdene rundt Svalbard som beiteområde, i alle fall i deler av sjøoppholdet. Laksene som ble fanget stammet fra et stort geografisk område og fra mange elver. Selv om antall laks som inngår i materialet er relativt lavt, fant forskerne ingen indikasjoner på at disse bestandene er sårbare og bør unntas beskatning i forbindelse med det lokale fisket utafor Longyearbyen. Prosjektleder Martin Svenning mener det imidlertid bør fanges inn et større antall fisk i området, for å kunne ytterlige bekrefte/avkrefte konklusjonene i denne rapporten.