Denne rapporten sammenfatter eksisterende kunnskap om miljø- og samfunnseffekter av cruisetrafikk og annen turisme på Svalbard.
Formålet er å identifisere sentrale kunnskapsbehov, samt å peke på forvaltningsmessige grep som bør vurderes i forhold til en bærekraftig utvikling av næringen på Svalbard. Miljøproblemer som økende cruisetrafikk ved Svalbard fører med seg strekker seg fra forsøpling, via vektorer for fremmede arter til luftforurensende nitrøse gasser (NOx) og utslipp av CO2. I tillegg representerer passasjerers ilandstigning utfordringer når det gjelder ivaretakelse av et svært sårbart arktisk naturmiljø. Ferdsel vil lett medføre forstyrrelse av dyr, nedtråkking av vegetasjon og slitasje på jordoverflate, samt belastning på mange kulturminner.
Samtidig som økningen i ekspedisjonscruise har medført at antall lokaliteter som benyttes til ilandstigning har økt betydelig, har tungoljeforbudet som ble innført i 2015 dempet presset på en del områder av Svalbard. Temperaturøkning som følge av dramatiske klimaendringer i Arktis forårsaker smelting av havis i et omfang som fører til tap av habitat for mange arter.
Klimaendringer fører også med seg ekstremvær som kan ha innvirkning på landskap, infrastruktur og bosetninger. I tillegg blir større deler av det arktiske farvannet farbart, også for mindre fartøy. Klimaendringer øker risikoen for spredning av fremmede arter, blant annet knyttet til cruiseturismen.
En grunnleggende utfordring er at mange drivkrefter bak naturturisme i Arktis ligger utenfor lokalsamfunnenes kontroll. Samtidig som nye inntektsmuligheter skapes, kan turismen også overbelaste en fra før lite utbygd infrastruktur og bidra til å forstyrre den sosiale balansen blant innbyggerne. Cruisetrafikken medfører ofte investeringer som ikke står i forhold til størrelsen på den fastboende befolkningen. På Svalbard innebærer havneutbyggingen at det legges til rette for flere anløp av større skip, noe som vil øke antallet cruiseturister, med økt trengsel og overbelastning av infrastruktur som følger. Samtidig kan også cruisenæringen representere en betydelig økonomisk verdiskapning for lokalsamfunn når forholdene ligger til rette for å utnytte skipsanløp.
Når turisme har blitt gjort til en av bærebjelkene for bosetningen på Svalbard, har utvikling i cruisetrafikk og annen turisme medført større mangfold av motiver og bakgrunn blant besøkende og flere ulike aktiviteter.
Dagens politikk legger ikke direkte begrensinger på antall besøkende og gjør – med unntak av verneområder – i liten grad bruk av ferdselsreguleringer. Med tanke på hvordan ferdsel kan virke negativt inn på både naturmiljø og kulturminner, samt kompleksiteten i årsaksforhold som effekter av klimaendringer skaper, bør det tas opp til vurdering om dagens relativt lite dynamiske forvaltningsstrategi bør endres. Det vil i så fall kreve mer stedspesifikk kunnskap om sårbarhet og besøkendes atferd. I særlig grad angår dette muligheter for utvikling av stedsspesifikke reguleringer som er mer detaljert enn dagens inndeling i forvaltningssoner.
I lys av det voksende markedet for turoperatører bør det samtidig vurderes innføring av en konsesjonsordning med avgifter, kvalifikasjonskrav og juridisk ansvar når det gjelder forsvarlig ferdsel. NINA har utviklet et system for sårbarhetsvurderinger av ilandstigningslokaliteter på Svalbard. Dette kan med fordel anvendes aktivt i videreutviklingen av bærekraftige reiselivstrategier for på Svalbard, samt i utviklingen av nye/reviderte forvaltningsplaner.
Kunnskapsoppbyggingen om miljøeffekter på Svalbard er fortsatt forholdsvis fragmentert, men samtidig er den kommet langt sammenlignet med fastlands-Norge og en rekke andre arktiske områder. Samtidig er det utvilsomt behov for studier på økosystemnivå for å kunne si noe om den samlede belastningen turismen er en del av, men også for kunnskap om konsekvenser av klimaendringer. Kontekst–spesifikke studier (geografiske lokalitet) er viktig med tanke på implementering av konkrete forvaltningstiltak og for utformingen av bærekraftige strategier i turistnæringen.