Norsk Polarinstitutt har fått midler til prosjektet «Stikk eller dø» om genetisk utveksling mellom reinsdyrbestander
Hensikten med prosjektet var å styrke kunnskapsgrunnlaget for hvordan klimaendringer påvirker spredning, utvandring og bestandsgenetikk til svalbardreinen. Vi har merket kalver med GPS-sender (totalt 34 individer) i isolerte bestander på vestkysten av Svalbard; Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra i Forlandsundet. Dataene viser at det kun var én av disse individene (bukkeklav) som flyttet seg mellom halvøyene i studieperioden 2022-2024. Bukkekalven ble fanget på Kaffiøyra i april 2023, da bestanden opplevde en stor bestandsnedgang (ca. 40 % reduksjon fra 2022) pga. dårlige vinterforhold og stor vinterbestand som førte til økt beitekonkurranse. Bukken flyttet seg til og døde på Sarstangen på Sarsøyra, et område reinen ofte trekker mot under slike dårlige forhold. Av de gjenværende fem kalvene som var ble merka med GPS dette året, var det tre som døde samme året (på Kaffiøyra), sannsynligvis knytta til den dårlige kondisjonen pga. høye bestandstettheter i samvirkning med dårlige vinterforhold.
I prosjektet oppsummerte vi også, basert på fangst-gjenfangststudier siden 2014 til i dag (tidligere støttet med midler fra SMF) og en publisert studie som brukte VHF data fra 1998 til 2000 (Hansen et al. 2010), tidligere forflytninger mellom disse isolerte halvøyene. I vår pågående studie har det til nå vært kun seks av 323 merkede individer (< 2 %; 4 bukker og 2 simler) som har beveget seg mellom halvøyene. Sammenliknet med den publiserte studien, som fant at opptil 35 % av de voksne simlene vekslet mellom å bruke Sarsøyra og Brøggerhalvøya (Hansen et al. 2010), står våre resultater i sterk kontrast til tidligere publiserte funn. Vi setter våre resultater i sammenheng med klimaendringene og fravær av sjøis som reinen tidligere brukte om vinteren for å vandre ut når beitesituasjonen var vanskelig pga. isdekte beiter eller store snømengde sammen med høye tettheter av reinsdyr og beitekonkurranse.
Tidligere studier har vist at av alle underarter av rein som finnes i nordområdene, har svalbardreinen mest innavl og det laveste genetiske mangfoldet (Côte et al. 2002). Slik ekstrem innavl som svalbardreinen har vært utsatt for, kan ha ført til, gjennom naturlig utvalg som er den viktigste mekanismen i evolusjon, at bare reinsdyrene med de mest fordelaktige genvariantene og evner til å tilpasse seg, har fått mulighet til å få flere avkom enn de med mindre gunstige genvarianter (Dussex et al. 2023). Økende grad av isolasjon, som reinen på disse halvøyene opplever når det ikke er sjøis i fjordene om vinteren lenger, kan føre til negative effekter i form av tapt genetisk mangfold og innavl. Slike forhold kan gjøre bestander mer utsatt for sykdommer eller utdøing fra f.eks. ekstreme værhendelser. Hvorvidt de få individer som har vandret mellom de isolerte øyrene i vårt studieområde er tilstrekkelig nok til å bufre negative effekter fra økende grad av innavl og isolasjon er ennå ikke kjent.