Prosjekt:

Endringer i svalbardreinens utbredelse

Funn av pellets i eldre torvlag tyder på at svalbardreinen ankom øygruppa for mer enn 5000 år siden. Fra oppdagelsen av Svalbard i 1596 ble bestanden utsatt for et økende jakttrykk, noe som medførte en kraftig bestandsreduksjon og, etter hvert, utdøelse over store områder. Dette førte til et totalvern fra 1925.

 

Målet med dette prosjektet var å framskaffe forvaltningsrelevant kunnskap om hvordan menneskelig aktivitet – inkludert historiske (dvs. høsting) og samtidige påvirkninger (dvs. klimaendringer) – har forårsaket endringer i svalbardreinens utbredelse og antall, samt påvirket dens bestandsgenetikk gjennom effekter på isolasjon og utdøelses-rekoloniseringsprosesser.

 

Resultatene viser at reinen nå er reetablert i de aller fleste isfrie områdene på Svalbard, dvs. områdene hvor det opprinnelig befant seg reinsdyr før menneskets ankomst til øygruppa. Analyser av tellingene våre viser dog at enkelte bestander fortsatt er i en reetableringsfase, dvs. bestandstettheten er lavere i områder hvor reinen nettopp har kommet tilbake versus områder hvor den ikke døde ut på grunn av overhøstingen. På grunn av denne fortsatte veksten, samt sannsynlige effekter av økt planteproduksjon relatert til klimaendringer, er vårt estimat på totalantall rein på Svalbard (ca. 22000 individer) dobbelt så høyt som det forrige estimatet (fra 2009), som var basert på sporadiske tellinger fordelt over flere tiår.

 

De genetiske analysene viser at det, på tross av generelt lav genetisk variasjon hos svalbardreinen, er en sterk romlig genetisk differensiering mellom bestander. Deler av disse romlige forskjellene i bestandsgenetikk forklares av direkte og indirekte effekter av historisk overhøsting, og særlig gjennom reintroduksjoner av rein fra Adventdalen til områder ved Kongsfjorden og Forlandssundet.

 

Videre viser våre sammenligninger av DNA fra eldre beinsamlinger med moderne DNA at den historiske overhøstingen førte til et tap av genetisk variasjon. I seinere tid har bestandsgenetikken også blitt påvirket av reduksjonen i sjøisdekket vinterstid, siden sjøis fungerer som en ‘landskapskorridor’ for utveksling av individer, og derved genetisk materiale, mellom for eksempel reintroduserte og naturlig rekoloniserte bestander.

 

I dag og i nær framtid er det svært sannsynlig at klimaoppvarmingen endrer beitebetingelsene dramatisk, og fortsatt tap av sjøis på fjordene og mellom øyene vil øke den genetiske isolasjonen og faren for lokale utdøelser over deler av Svalbard. Slike raske og dramatiske klimaendringer kan i sin tur true det evolusjonære potensialet og levedyktigheten til denne endemiske underarten av rein, noe som bør tas hensyn til i forvaltnings- og bevaringsspørsmål.