SALT Lofoten har gjennomført et prosjekt hvor de har sett på hvordan man ved hjelp av involvering av ikke-forskere, såkalt «folkeforskning», kan få ned kostnadene forbundet med datainnsamling og samtidig sikre at dataene som hentes inn har god kvalitet.
Forsøpling er en stor miljøutfordring, og plastforsøpling er spesielt utfordrende ettersom plast forblir i naturen i mange år og kan gjøre skade både på grunn av kjemikaliene de inneholder og ved at organismer spiser plast eller vikler seg inn i den. Plast har blitt funnet i alle verdens økosystemer, og forsøpling er også et stort problem også i Arktiske områder, inkludert på Svalbard.
For å løse denne miljøkrisen må vi både forstå hvor søpla ender opp for å kunne rydde mest mulig for de ressursene som er tilgjengelig, og forså hvor forsøplingen oppstår for å jobbe forebyggende. Å gjøre forskning i Arktiske områder er dyrt på grunn av store avstander, tøffe værforhold og behov for ekstra sikkerhetstiltak, som for eksempel isbjørnvakt. Derfor er samarbeid ekstra viktig for å kunne samle inn kunnskap på en kostnadseffektiv måte.
I prosjektet «Collection and Assessment of macroplastics and other beach Pollution” (CAP) har vi utforsket hvordan man ved hjelp av involvering av ikke-forskere, såkalt «folkeforskning», kan få ned kostnadene forbundet med
datainnsamling og samtidig sikre at dataen som hentes inn har god kvalitet. SALT Lofoten, NIVA, og Grid-Arendal har gjennom CAP lært opp medlemmer i Arctic Research Group i å samle inn data på mengde og type søppel funnet på strender. Ettersom vi ønsket å samle inn data som er mer krevende enn det som er vanlig i folkeforskningsprosjekter, ønsket vi å teste om vi ved hjelp av opplæring kunne gjøre våre folkeforskere til «superbrukere» av metodene våre: MAP og Dypdykk i Arktisk.
Mengde søppel ble registrert gjennom MAP-metoden og superbrukerne fikk opplæring i hvordan velge ut områder for registrering, samt måle opp området på stranden som skulle registreres og telle søppel i ulike kategorier. For å registrere type søppel brukte vi en metode kalt Dypdykk utviklet for Barentshavet for å samle kunnskap som kan fortelle oss hvor søpla kommer fra og hvorfor forsøplingen har oppstått. Dette krever kunnskap om spesifikke gjenstander som ender på havet fra industrielt fiske (eksempelvis avkapp fra bøting av trål, transportbånd og kveiler
av pakkebånd), og opplæring i hvordan registrere data på nasjonalitet og alder på forpakning.
Gjennom prosjektet har vi vist at superbrukere kan samle inn god kvalitet data og dermed bidra til å forstå hvor mye søppel som finnes, hvor det er store mengder søppel og hvor det kommer fra. God opplæring er viktig og krever tid til praktisk gjennomgang i felt, samt god oppfølging for å sikre datakvalitet. Manglende tilgang på internett, gjorde at det ikke var mulig å følge opp tekniske problemer som oppsto i felt og man ikke kunne identifisere nasjonalitet og alder på forpakning basert på design og logo. Bilder kan brukes i ettertid for sistnevnte, men det er arbeidskrevende etterarbeid.
Våre superbrukere dokumenterte at den største kilden til forsøpling er fiskeri og tau, hvorav store deler av tauene på strendene er avkapp fra bøting av trål. Ettersom det var relativt rent på strendene de besøkte, ble det ikke nok data på forpakning til å si noe generelt om nasjonalitet og alder på søpla. Men dette er en viktig brikke i kunnskapen som samles inn gjennom ulike Dypdykk-prosjekter for å forstå hvordan vi kan forhindre at søppel kommer på avveie i fremtiden.