Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo har fått midler til å skrive bok om Bjørnøya
Bjørnøya gjemmer seg. Den gjemmer seg for mennesker. Båter seiler forbi. De vet om, men ser ikke det to mil lange og 15 km brede slettelandskapet som steg opp av havet en gang for
mellom 600 og 1000 millioner år siden, og som siden har vært under flere ganger. 65 dager i året er øya innhyllet i tåke. Da Barto von Löwenigh besøkte øya i 1827, ankom han ei tydelig
øy, men «like etterpå – som om hun var redd for å være så naken og bar foran ubudne øyne – dekket hun seg i sin sedvanlige tåkekjole».1 Eller som Nansen skrev 100 år senere: «For et
øde, forlatt tåke-lann».2 Andre dager ligger den strålende i solen, men den er fortsatt så lav at den nærmest går i ett med havet.
Dette prosjektet undersøker de mange måtene Bjørnøya viser seg på, og de mange måtene den viser oss tiden på. Den viser seg i vitenskapelige beskrivelser, den bidrar til tenkningen av økologi som system, den viser sjeldne eksempler på kulturminner i tid. Den er et helt sentralt sted for fugler og fugleforskere på nordlige halvkule, og for folk som ferdes på havet. Fiskebåter og seilbåter, fabrikktrålere og ymse andre båter, ligger ofte i le på sørøstsiden av øyen når nordvesten står på. Det er det eneste landet mellom fastlandet og Sørkapp på Svalbard, men som naturreservat siden 2002 er den stengt for turisme og besøkes bare av noen få forskere hvert år.
Det er de særlige betingelsene knyttet til øyas beliggenhet i Barentshavet som skaper tåken. De samme betingelsene sikrer tilstedeværelsen av en meteorologisk stasjon der en kompetent arbeidsstokk har som hovedoppdrag å utføre meteorologiske observasjoner og i tillegg holde stasjonens installasjoner i ypperlig stand. I tillegg gjøres det oppdrag for en rekke institusjoner på fastlandet. Dette skjer i Herwighamn som ligger innenfor de 1200 dekar som ikke er fredet grunn på øya. Navnet har stedet fra Walter Herwig (1838-1912) som stiftet og var president for Deutscher Seefischerei-Verein, den tyske sjøfiskeforeninger, som drev virksomhet på øya i 1898-99. To sommersesongers fiskeri og et okkupasjonsforsøk var nok til å få gitt etter seg et varig navn. Navneleggingen på øya vitner om europeisk begjær etter polare land- og havområder og deres ressurser. (les videre i sluttrapport i menyen på venstre side)
Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo fikk i 2019 25.000,- for å gjennomføre en felttur til Bjørnøya som del av arbeidet med å skrive en boken om øyen. Turen ble gjennomført på disse midlene og i kombinasjon med andre midler. Etter en vellykket felttur ble det imidlertid klart at man trengte en tur til å for å dekke deler av øyen man ikke hadde rukket over og komplettere fotograferingen av kulturminner på øyen. Denne fikk ble støttet fra Fritt Ord til å gjennomføre og gjennomført den sommeren 2022 (etter to somre preget av covid som vanskeliggjorde gjennomføring av felttur).
Prosjektet regnes som vært viktig og er helt i sluttfasen av skriveprosessen. Manus antas i slutten av juni 2024. Boken vil bidra til å formidle øyens helt unike kvaliteter som landskap, geologi og kulturminner.